Intervju: Å eie sin egen historie – tilhørighet på SMISO Oslo

Av redaksjonen

Hvordan jobber egentlig SMISO Oslo? Hva er grunnen til at senteret er en så viktig del av livet til så mange incestutsatte? Vi satt oss ned med kvinnen som stiftet Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep, Marianne Lind, og snakket om historien til senteret og menneskene bak det.

– Fortell oss litt om tiden da senteret startet.

Utgangspunktet for opprettelsen av støttesenteret handlet om min egen bakgrunn – det å være utsatt for seksuelle overgrep i familien. Før 1980-tallet fantes det jo ingen mulighet til å få hjelp når det gjaldt incest eller seksuelle overgrep, rett og slett fordi incest såkalt ikke eksisterte i den vestlige verden. Så min venninne Inger Gilje (medstifter av SMISO Oslo red. anm.) og jeg innså nødvendigheten av å skape den hjelpen vi selv trodde vi hadde bruk for.

Jeg hadde på den tiden en ekstremt dårlig periode. Jeg hadde slutta i jobben, murt meg inne og lå stort sett i sengen. Allerede som tjueåring hadde jeg tatt kontakt med hjelpeapparatet. Her fikk jeg diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse fordi jeg fortalte om overgrep og angst. Psykologen ble så vippet av pinnen at hun bare sa «ja, dette er det så mange som utsettes for, så det er ikke så farlig». «Da må det være meg det er noe galt med da», tenkte jeg. Sånn sett ble man i veldig liten grad møtt.

«Fri oss fra diagnosene!»

Etterhvert fant jeg en bok med den talende tittelen «Incest». Den leste jeg. Den var skrevet av en svensk psykolog som selv hadde vært utsatt for overgrep, så den var skrevet på en litt annen måte enn annen faglitteratur. Hun skrev blant annet om «Stødgruppsentrum mot incest» som var en støttegruppe for incestutsatte i Stockholm. I boken skisserte hun noen av programmene de hadde der.

Dette hørtes spennende ut, tenkte jeg, dette ville jeg prøve. Så Inger og jeg fikk audiens på rådhuset i
Oslo, og så søkte vi penger til en studietur til støttesenteret i Stockholm. Vi dro dit og lærte av dem,
og prøvde ut metodene deres på oss selv.

Dette var i kvinnefrigjøringens tid. Så på sett og vis var dette en kvinnefrigjørende organisasjon vi startet opp. Fri oss fra tvangen om å måtte bære skammen og hemmelighetene alene. Fri oss fra diagnosene. Fri oss fra skylden!

Så det var i det rette politiske miljøet til å stå på kravene og kjempe for rettigheter til de svake i samfunnet, deriblant kvinner. I Sverige ble vi introdusert for radikalpsykiatri, en progressiv psykiatrisk retning som hadde blitt startet opp på et universitet i California. Dette var en måte å bruke psykiatrien på til fordel og med respekt for enkeltindividets rett til å definere sin egen helse og sin egen livshistorie. Ikke få den definert av en psykiater.

«Dette var i kvinnefrigjøringens tid. Så på sett og vis var dette en kvinnefrigjørende organisasjon vi startet opp.»

Så i 1985 startet vi en egen støttegruppe og prøvde ut denne metoden på oss selv. Det sterkeste var da jeg inviterte Inger, som opprinnelig var denne perifere venninnen min, over på middag og vi begynte å snakke. Plutselig åpnet det seg en helt ny dimensjon. Jeg hadde fortalt historien min til noen venninner tidligere, men med en gang folk får høre noe jævlig begynner de ofte å stresse og vet ikke hvordan de skal forholde seg til det som blir sagt.

Men så satt jeg der og snakket med Inger og det var akkurat som man bare trengte å si halve setningen, og så fullførte den andre resten. Det var en utrolig frigjørende opplevelse. Endelig eide vi vår egen historie. Vi fikk bekreftet historiene våre, som en del av en virkelighet det gikk an å sette ord på. Det var altså kjernen. Det å kunne definere sin egen virkelighet ut fra hvordan man selv opplevde og følte den. Ikke ut fra hvordan en spesialist fikk meg til å passe inn i et skjema.

– Spennende. Hvordan jobber senteret i dag?

Senteret og de ansatte jobber etter likeverdighetsprinsippet. Alle ansatte har et likeverdig møte med brukerne som kommer til senteret, ikke et hierarkisk møte gjennom at én har en spesialistrolle eller er en som gir spesialisthjelp. Det er snarere tvert om – du som kommer til SMISO er spesialisten, og de ansatte skal tilby sin støtte for at du skal kunne få frem din erfaring og kunnskap på en god måte.

«Her er alle ansatte nødt til å tørre å vise seg selv som et følende menneske.»

Bevisstheten rundt å dele med noen som ydmykt hører på og som tar imot historien din uten å definere den gjorde at vi systematisk laget programmer og tilbud med mål om å ivareta dette. Dette er støttegruppenes kjerne, og vi ser det samme i enesamtalene man kan ha på senteret, og i allmøtet vårt.

Her er alle ansatte nødt til å tørre å vise seg selv som et følende menneske. Man er nødt til å legge vekk den vanlige profesjonelle avstanden fagpersoner ofte har til klienter eller brukere. Mange ansatte får et stort hjerte for arbeidet senteret gjør, det ser vi gjennom engasjementet mange av de som jobber og som har jobbet her har for saken og for senteret. Samtidig kan man oppleve å bli mentalt sliten av å arbeide på denne måten. Dette er det viktig å stadig være klar over.

– Hvordan kan utsatte bruke senteret?

Man trenger ikke henvisning fra lege for å ta kontakt med senteret. Man kan komme på døra, og det er det også mange som gjør. SMISO Oslo har likevel tre kriterier til brukere. Disse er at man selv husker at man har blitt utsatt for fysiske seksuelle overgrep av en tillitsperson eller at man er en nærstående, og at man ikke kommer hvis man er ruset eller psykotisk.

Man trenger heller ikke forplikte seg til et behandlingsprogram for å bruke senteret. Man bruker senteret slik man har behov for selv, når man har behov for det. Har du behov for å sitte på stuen og kjenne på miljøet uten å si et ord i fire og et halvt år, kan du gjøre det. Du er herre i ditt eget hus.

«Har du behov for å sitte på stuen og kjenne på miljøet uten å si et ord i fire og et halvt år, kan du gjøre det. Du er herre i ditt eget hus.»

Noen brukere vil synes det er altfor tungt å komme hit på dagtid og sitte sammen med andre. Mange kommer heller kun til temakvelder, grupper eller til enesamtaler. En del utsatte deltar kun på sommerleiren. Noen kommer når vi har konkrete faglige tilbud, for eksempel fagdiskusjoner eller temakvelder med andre fagpersoner på kveldstid. Alt i alt kommer det an på hvor man er i livet og i verden. Vi ser også at noen kommer tilbake etter å ha vært borte flere år, for eksempel etter man har blitt gravid eller at man har fått seg kjæreste og må begynne å forholde seg til seksualitet sammen med intimitet.

For mange brukere fungerer senteret som et alternativt hjem. Senteret skal representerer trygghet. Så når man går et skritt videre ut i livet, så kan man ta kontakt med «hjemmet» for å få den nødvendige støtten til å fortsette på denne reisen. Så lite som mulig og så mye som nødvendig er en viktig nøkkelregel for støtten man gir. Jeg tenker det viktigste vi kan gjøre er å tilby et sted hvor man kan kjenne på at det er trygt å være seg selv sammen med andre.

Start typing and press Enter to search

Shopping Cart