– Barn trenger ikke noe annet enn kjærlighet

av Kristine Davin Vik og Håkon Benjaminsen

– Det er sukker overalt!

Eli Rygg setter seg ned ved enden av kjøkkenbordet og tar en slurk av kaffekoppen sin. – Barnebarna har nettopp vært på besøk, skjønner dere. Jeg har ikke så mye å tilby annet enn en brødskive.

Utenfor vinduet til forfatteren, programlederen og barnevernsarbeideren ligger Oslofjorden under et tynt lag med morgentåke. Augustsolen stråler over trærne på andre siden av vannet.

– Jeg er jo et av de barna.

Eli smiler. Hun smiler det smilet hun er så kjent for. Smilet som har vært med henne fra tiden som programleder i NRK-serien «Portveien 2», til arbeidet i Barnevernet og frem til i dag. Nå bor hun alene her ved sjøen utenfor Moss. Barna er voksne og hun arbeider ikke så mye i Barnevernet lenger, selv om hun fra tid til annen stiller opp hvis det trengs. For barna har alltid stått i sentrum. Både hennes egne, og de utallige hun lot bo hos seg i løpet av årene i Barnevernet.

Og det var kjærlighet til barna som gjorde at Eli begynte å skrive. Først for at barn skulle forstå og lære om vanskelige ting som overgrep, skilsmisser og død, og senere for at voksne kunne forstå barnas perspektiv. Eli smiler på ny og rekker oss hver vår kopp kaffe. – Sukker?

Barndommen

Eli vokste opp i Veblungsnes, midt i Møre og Romsdal. Mye av inspirasjonen til arbeidet hennes i dag, kommer nettopp fra hennes egen barndomstid.

– Jeg er jo et av de barna, begynner hun. – Det vet dere jo. Jeg pleier ikke snakke om hvem det var, for det spiller ingen rolle. Men det var en person jeg hadde tillitt til.

Hun ble tidlig klar over at hun ble utsatt for noe galt. Hun var rastløs, distré og klumsete. Hun forteller at overgrepene gjorde at hun ikke kunne kjenne beina sine. Dissosiasjon, som det kalles. Etterhvert fortalte hun familien sin om overgrepene.

– Veldig mange barn som forteller om overgrep ender opp med å ikke bli trodd eller utvist fra familien, og det ble jo jeg også.

– Da kom det fantastiske ordet «hysj», i pappas strenge stemme. Selv om de allerede visste om det.

At hun ikke ble hørt av familien sin, formet Elis syn på hvordan voksne egentlig burde snakke med barn.

– Veldig mange barn som forteller om overgrep ender opp med å ikke bli trodd eller utvist fra familien, og det ble jo jeg også, forteller hun. – For meg var det den største skammen – at jeg ikke hadde samhørighet. Barn blir desperate når de ikke får samhørighet.

– Mange voksne lurer jo på hvordan de skal snakke med barn, fortsetter hun. – Da jeg fikk de «hysjene» av faren min, låste jo alle uttrykkene mine seg. Og når vi voksne hysjer på barna når vi vil de skal være stille, så kan det gå veldig gærnt, sier hun.

– Jeg bruker heller en akseptmetode, i stedet for å si hysj. For det handler bare om å være ærlig, helt dønn ærlig.

Hun lener seg frem over bordet. – Vi må la barna vokse, og da er ærlighet utrolig viktig. Det er derfor jeg ikke tror på straff. Jeg tror på samhørighet, på kjærlighet, på omsorg. Spesielt når barn gjør feil, vi må møte disse feilene med kjærlighet. For ingenting er svart-hvitt.

– Jeg tror ikke barn trenger noe annet enn kjærlighet, sier hun.

– Jeg tror ikke barn trenger noe annet enn kjærlighet.

Å bli glad igjen

I 2015 ga Eli ut selvbiografien «Jeg vet at man kan bli helt glad igjen». En bok om hennes egen oppvekst og de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for som barn. Hun skrev om utfordringene som møtte henne som voksen; kampen mot manglende selvfølelse og angst. For Eli var dette en lang kamp, men det formet henne, og fylte henne til slutt med et sterkt engasjement for å hjelpe andre.

– Jeg synes livet var så vanskelig da jeg var liten. Ting ble aldri snakket om. Så jeg bestemte meg for å prøve å hjelpe barn. Men da måtte jeg hjelpe meg selv først, og så kunne jeg jobbe. Og skrive bøker, sier hun.

– Under all smerte og fortvilelse finnes det glede. Glede over livet. Ikke minst en stor glede over å kunne hjelpe andre. Det var derfor jeg kalte boken min «Jeg vet at man kan bli helt glad igjen».

– Forskning viser jo at kroppen husker alle fortellinger. Nå har jeg nettopp spilt inn en video for legestudenter der vi snakker om sporene seksuelle overgrep etterlater på kroppen.

– Alle erfaringer blir sittende fast?

– Alt blir sittende i hver celle. Men det går an å vaske rent. Så kan man gå høyreist ut og bruke erfaringene senere i livet.

– Vi må dessverre lære barn at det ikke er alle voksne som er trygge. Barn må vite hva som er gode berøringer og hva som er dårlige og ulovlige berøringer.

Vi må snakke med barna

– Er det noe du vil ha mer fokus på i samfunnet når det gjelder overgrep?

– Vi må dessverre lære barn at det ikke er alle voksne som er trygge. Barn må vite hva som er gode berøringer og hva som er dårlige og ulovlige berøringer.

– Mange barn vet ikke engang hvordan de ble laget, fortsetter hun. – Vi må være mye mer åpne om seksualitet, om kropp, om nakenhet og grensesetting. Vi har ikke lært barn hvordan et samleie foregår. Det kan være deilig og morsomt og dritartig! Men det lærer vi ikke barn og unge.

Eli blir stille. Hun vet at dette er et vanskelig tema.

– Vi må lære barn om hva som er greit, hva som er morsomt og hva som ikke er lov, så det blir trygt. Hvis barn skal vite hva som er utrygt, må de også vite hva som er trygt og bra. «Ææææsssjj!» Kan et barn si. Men hvis de voksne ikke har sine grenser helt klare, så blir det feil. Vi må være trygge gode voksne, som kan fortelle og snakke med barna på en morsom, trygg måte.

– Om du som voksen kunne sagt noen ord til deg selv som barn, hva ville det vært?

Smilet kommer frem. – Jeg ville sagt tre ord: du er okay. Eli, du er helt fantastisk. Skam og skyld er noen utrolig vonde ting. «Aldri god nok, aldri søt nok.» Nei, alt jeg hadde sagt er at du er okey. Og: jeg elsker deg.

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Ikke Stikka, desember 2017. 

Start typing and press Enter to search

Shopping Cart