En dag begynte jeg å snakke – Hvordan vi møter barn og unge på SMI Oslo

av Else-Gro Jørgensen, seniorkonsulent ved Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep Oslo

«Dette har jeg gledet meg til så lenge, å endelig få møte dere!»

Ordene kommer fra en 13 år gammel jente som lenge hatt et ønske om å treffe andre jenter som henne – jenter som har opplevd seksuelle overgrep av noen de hadde tillit til. Det å kunne få se og høre, få spørre og snakke, det å kunne bli kjent og føle et fellesskap var noe hun lenge hadde håpet var mulig. Hun er ett av mange barn og unge som kommer til oss, som spør om det finnes andre, som tør å dele av sin historie. Barn som kommer til Støttesenter mot incest Oslo fordi de selv har opplevd seksuelle overgrep fra en tillitsperson, eller er søsken eller sønn eller datter til noen som har opplevd seksuelle overgrep.

Jeg har vært så heldig å få møte disse flotte barna, få være med noen skritt på veien og få forsøke finne et felles språk hvor vi kan møtes og hvor historien deres kan formidles. Hvordan kan vi voksne finne et felles språk med barn? Det er blitt mange møter opp gjennom årene, og jeg vil dele noen av erfaringene fra disse møtene.

«Hvordan kan vi voksne finne et felles språk med barn?»

En felles forståelse for ord og begreper

Sammen med barna er det viktig å finne en felles forståelse for ord og begreper. Det er viktig å vite at ordene vi bruker betyr det samme. Vi kan bruke mye tid på ord og innhold, forsøke oss frem for å finne det som passer for oss begge. Dette gjelder for barn i alle aldre.

Forståelse av kropp og følelser er viktig i møtene mine med barna. Å finne ut av sine egne følelser kan være både vanskelig og lærerikt i samtalene våre. Hva er følelser? Hvor i kroppen kjenner jeg dem? Hva gjør de med meg og hvordan uttrykker jeg dem overfor andre? Vi snakker om dem, vi tegner dem, vi leser om dem og vi bruker dem i historier.

En gutt på syv år visste hva som hadde skjedd med ham, han kunne sette ord på akkurat hva pappa hadde gjort. Det fortalte han. Men han klarte ikke å kjenne hva det gjorde med ham, hvilke følelser det satte i gang eller hvor i kroppen han merket det. Da jeg møtte ham snakket vi om følelser. Han sier at han vet hva det er; vet hvordan ansiktet til mamma er når hun smiler, hvordan lillesøster ser ut når hun hyler. Vi snakker om hva ulike følelser heter og hvordan ansiktet vårt ser ut når vi viser dem. Han får et ark med mange sirkler på; jeg ber ham tegne ansikter med ulike følelser. Han synes det er vanskelig å sette ord på hvilke følelser de beskriver, sier «de smiler, de hyler», han klarer ikke helt å finne hvilke følelser som ligger i å hyle eller å smile.

Vi jobber med følelser, hvor en kan kjenne dem, hvordan de kan kjennes og hvorfor vi får dem. Dette gjør vi gjennom å snakke om det, kjenne etter, se i speilet, male, bruke plastelina og fortelle historier. «Jeg kjenner det når jeg ikke liker lillesøster.» sier han. Han tegner et ansikt og en overkropp, ansiktet har skarpe tenner og en munn som går i sikksakk. Over skriver han «slem».

«Vi jobber med følelser, hvor en kan kjenne dem, hvordan de kan kjennes og hvorfor vi får dem.»

«Det er sånn jeg kjenner det. Jeg er slem.» Vi snakker om ordet slem, jeg introduserer sint og lei seg. Han smaker på ordene, spør hvordan jeg kjenner det, hva som gjør at jeg kjenner det. Vi snakker om at han er ikke slem, samtidig kan noen ting han gjør være slemme overfor andre. Vi snakker om forskjellene på slem, sint, lei seg eller dum. «Vet du, når jeg er veldig sint så gjør jeg slemme ting mot lillesøster, da blir jeg lei meg etterpå. Nå tenker jeg at det er dumt gjort mot henne», sier han.

Vi setter oss ned og lager en plakat som beskriver hva som skjer fra han blir sint, gjør slemme ting, blir lei seg og så tenker at det er dumt mot lillesøster. Han tegner, og sammen skriver vi ned hva som skjer. Denne plakaten bruker vi også videre til andre ting som skjer, andre følelser som kommer, og det forteller oss begge hvordan han kan ha det inni seg. Gjennom dette kan vi begynne å snakke om hvordan vanskelige ting skjer, at han gjør ting mot lillesøster som han egentlig ikke vil, og hva han kan gjøre i stedet. Vi finner nye redskaper han kan bruke.

Noe som har vært viktig i hans situasjon er å ikke fortelle hvilken følelse eller hvilken oppførsel som passer best når noe skjer. Vi kan ikke bestemme eller påføre noe. Det som kjennes rett ut for meg er rett for meg, og kanskje ikke det som blir best for andre – men da kan vi snakke om det og kanskje finner vi sammen en ny måte å tenke på til neste gang noe slikt skjer. Det har også vært viktig å ikke legge fokus på skyld og skam, men å ta dette bort fra ham. Å ikke skamme ham med tanke på språket hans og forholdet til følelser og begrep, men heller utvide og se på dette sammen.

Hvordan vi jobber med søsken til incestutsatte

Det kan være svært vanskelig å være søsken til en som har opplevd seksuelle overgrep. Kanskje de voksne mener det er best at barnet ikke får vite noe, kanskje de tenker at barnet skal skånes og beskyttes. Det kan hende søsken ikke vet noen ting, det kan hende de kjenner at noe skjer, og de kan bli sjalu fordi det oppleves urettferdig at en søster eller bror får all oppmerksomheten. Mange følelser kan gå over i hverandre når virkeligheten kommer for en dag, når historien blir fortalt. Kanskje er det barnets egen far eller mor som har begått overgrep, kanskje et av de andre søsknene eller andre barnet også er glad i.

«Barna som kommer til SMI er mange. Alle er de en av de mange barnestemmene, noen er forsiktige og små, andre er store og sinte eller mørke og tause. Alle trenger de å føle at de er viktige stemmer – at de blir hørt.»

Barna som kommer til SMI er mange. Alle er de en av de mange barnestemmene, noen er forsiktige og små, andre er store og sinte eller mørke og tause. Alle trenger de å føle at de er viktige stemmer – at de blir hørt.

Jeg møter et søskenpar hvor gutten er åtte år og lillebror. «Morten» har hele tiden overlatt til storesøster å være den som snakker. Ørene hans er store, og ryggen er vaktsom. Storesøster «Trine» er ti år og bærer et ansvar for dem begge. De er begge småsøsken, ikke utsatt for seksuelle overgrep, men fulle av spørsmål, tanker og følelser.

Mine tanker og spørsmål etter første møte blir: hvordan kan de tre ut av rollene som den tause og vaktsomme, og den som tar på seg ansvaret og snakker for begge? Hvordan kan de få svar og få satt ord på det de lurer på, og samtidig bli ivaretatt som den de er? Vi avklarer noen ord og begreper, setter noen rammer for vår tid sammen, og så begynner søket etter et felles språk.

Han er fysisk, liten og rask. Der startet vi. Begge elsket etter hvert å få utfordringer via gulvet. Det å ligge på magen helt inntil veggen og bare bevege bena. Vi lekte førstemann over gulvet; først bevegde vi bare armene, så bare en arm, så på ryggen og så kun ved å bevege beina. Morten kom først flest ganger. Dette gjorde at han etter hvert når han kom inn i rommet satte han seg ned og så på meg. Forventningsfull. Vi hadde også fellesøvelser hvor begge måtte bidra for å gjennomføre leken. For eksempel måtte de reise seg sammen fra gulvet med henda i armkrok. Dette ga mye latter, og et samarbeid hvor begges krefter måtte sammenslås.

Gjennom disse øvelsene kom et felles språk og et felles ønske om å bidra på ens egen måte mer og mer frem. Morten begynte å være mer tilstede og hadde egne ønsker for innhold på møtene våre. Vi begynte å utforske det kreative språket, vi lagde temaskulpturer sammen. Å lage juleskulpturer, skoleskulpturer og gledeskulpturer satte mye i gang hos begge. Dette satte i gang en nysgjerrighet og pågåenhet hos bror og søster, de begynte å spørre hverandre og samarbeide om hva og hvordan å bruke ulike ting. De lo mye sammen. Etter hvert kunne vi ta for oss mer personlige og vanskelige temaer, som for eksempel rettsaker og fengsel. Her brukte vi igjen tid på å finne ord og begrep med egne og felles forståelse og innhold.

Morten tok et kronblad og skrev: «En dag begynte jeg å snakke»

Etter mye jobbing hadde vi siste stund sammen; nå skulle vi evaluere. Vi lagde blomsterhoder, og på ett av dem stod det: Hva har vært viktig for meg denne tiden? Det var klippet ut mange fargerike kronblader som kunne skrives på og så festes til hodene. Morten tok et kronblad og skrev: «En dag begynte jeg å snakke».

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Ikke Stikka, desember 2017

Start typing and press Enter to search

Shopping Cart