Essay: Friheten

Friheten

Han sitter et sted på en annen kant av landet og har vært faren min i alle mine dager,
men nå har jeg bestemt, endelig bestemt, at han ikke skal være faren min lenger.
Jeg har tenkt i tretti år, og glemt i tretti år. Nå har kroppen valgt.
Med pusteproblemer og svette når han ringer og vil snakke om været,
besvimelser når noe ligner for mye,
kvalme når han kommer for nære,
for han vil aldri snakke om været, han vil se meg innenfra,
og han har snakket til meg innenfra i tretti år.

Jeg har prøvd å lese alle bøkene,
lytte til alle menneskene utenfor,
jeg har prøvd å smugle ut den pusten, blikket, stemmen
og håpet at jeg uvitende kunne trekke alt ut,
jeg har fastet, forsøkt å drukne kaoset med mer kaos,
men likevel har det samlet seg, stadig tydeligere, her i disse slimlagene,
fettlagene, ordklumpene som tetter til halsen.
Hele tiden har det vært hans stemme og min stillhet jeg har hørt,
men nå er det jeg som skal snakke innenfra i meg.

Men etter at jeg har bestemt det, hører jeg nesten ingenting.

Husker du hva som skjedde, sier politidamen og holder meg med blikket. Hun tror på meg før jeg har sagt noe, og stemmen og øynene er både nærme nok og langt nok borte til at jeg kan snakke.

Det er nesten så det ikke skjer,
Men jeg sier ord fra en annen tid,
med et ansikt fra en annen tid,

Etter en liten stund stanser jeg:
Det må vel være vanskelig for deg å høre på dette? Hvordan føles det for deg?
Hun ser sånn på meg.
Jeg har hørt mye, sier hun, jeg tåler det.
Etterpå forteller jeg nesten uten å tenke på hvordan det er for henne og jeg gir fra meg den voksne pusten, blikket, kroppen hans og finner barnet som hele denne tiden må ha ventet.

Fire timer senere ser jeg at bistandsadvokaten som har sittet i et hjørne, har grått, og jeg har grått og grått for mye i denne verden, men aldri dette som jeg fremdeles ikke kan forstå.
På vei hjem blir dagen en varm hvithet som ikke er en grense,
men et fravær av skyggen som har gått gjennom kroppen om nettene
en åpning

Det er trygt nå,

men hvem er det som skal komme frem? Den neste tiden hører jeg stemmen mer enn noen gang, hva han ville sagt om klærne til folk, de idiotene som stort sett ikke er i nærheten av å være så intelligente og dype og reflekterte som meg og han, og jeg ser ansiktet hans, eller var det frakken eller hvordan han løftet hånden en gang?

Det er trygt nå.

Etter hvert stilner stemmen, men det blir så stille. Psykologen lytter, men alt er et kaos og jeg vil bare rømme fra denne kroppen som ikke engang forsvarte seg selv, og hvordan kan jeg vite at det jeg gjør nå er riktig og begynne å stole på meg selv?

Tre måneder senere ringer en politidame og saken er foreldet, henlagt og jeg visste det, men jeg vil han skal få vite at han er anmeldt og etter en måned ligger det et brev fra han i postkassen, og mens jeg åpner brevet der ved postkassen, mens moren min ser på, tenker jeg plutselig at det kanskje kan være et langt håndskrevet brev hvor han tar på seg all skyld og ber om at denne ulykkelige misforståelsen må ordnes opp i, og hvordan kunne han gjøre noe slikt mot sitt eget barn, og det har vært vondt for han, uendelig vondt, å bære på denne skyldfølelsen og han forstår overhodet ikke hva som gikk av han, og vi forstår like lite og legger alt bak oss og går videre sammen.

Det er en kommentar. Han har lest min simple og merkelige forklaring, og bemerker at han ikke anklager meg for falsk forklaring, han bemerker at han ikke sier at jeg må ha psykiske problemer, han vil kun protestere på det sterkeste mot å få livet ødelagt av sin egen datter.

Endelig forstår jeg hvordan jeg har unnskyldt han, forsøkt å forstå og lurt på hva det var med meg, mitt elleveårige selv som gjorde meg medskyldig den gangen.
Endelig forstår jeg at jeg aldri vil få en far som vil det beste for sitt barn og setter sitt barn foran seg selv.

Nå skal jeg slutte å forsøke å forstå, legge alt bak meg og gå videre, alene.

De neste månedene forsvinner kvalmen, de svarte nettene, og bildene jeg ikke vil huske. Endelig vet jeg mindre enn noen gang og sammen med psykologen, fysioterapeuten og de andre hjelperne, begynner jeg å forstå andres ord, blikk og kropper på en ny måte. Endelig begynner jeg å finne nye ord, nye bevegelser og en ny måte å være på i min egen kropp.

Det er trygt å være her nå. Trygt å bli ny nå.

Tekst av bruker ved SMISO Oslo

Foto av B

 


Har du en historie du ønsker å dele, eller erfaringer du tror kan hjelpe andre? Vi i 1986 er alltid åpne for nye bidrag, både fra utsatte, nærstående, fagpersoner og studenter. Ta kontakt på hakon@smioslo.no!

Start typing and press Enter to search

Shopping Cart