archive arrow-down arrow-left-circle arrow-right-big arrow-right-circle arrow-right bag bike board book chat circle-arrow-left contrast download human map-pointer minus open-in-browser phone photo play plus print search-big search-small share write zoom-in zoom-out

Informasjonssenter

Fokuset på brukernes behov

Hvordan holde fokuset på brukernes behov

Skal vi være en ressursorganisasjon for vår målgruppe, må vi kunne møte dem der deres uttrykte behov ligger. Brukergruppen skal hele tiden være den sentrale. En måte å sikre dette på er å la brukerne med jevne mellomrom evaluere støttesenterets driftsprioriteringer ved hjelp av spørreundersøkelser. Av disse kommer det frem positiv og negativ kritikk som driften i neste omgang må rette seg etter. En annen måte kan være å organisere driften på en slik måte at en nær dialog alltid er tilstede mellom alle parter. Ideologien "hjelp til selvhjelp" innebærer et aktivt samarbeid med brukerne. Aktivitet skal ikke være et krav til brukere, men en reell mulighet. Noen brukere er så dårlige at de må ha følge til senteret, for deretter å bli hentet når arrangementet er slutt. Noen er så nedkjørte at de skriver kontrakt for å unngå ytterligere selvskading eller selvmord. Noen er innlagt på psykiatrisk døgninstitusjon for å få en pause i ansvaret for eget liv en stund. Noen er mest opptatt av å daglig takle sin egen angst. Andre har i depressive perioder nok med å karre seg til senteret for å slippe å være alene i sin "tomhet". Men mange får etter hvert mye av både energi og engasjement som de ønsker å dele med andre. Selvhjelpsmodellen er derfor tenkt som en slags tre-trinns-modell:

1.Ta imot støtte/hjelp med den ene hånden.

2.Få tid, rom, trygghet og støtte til å bearbeide og lære nytt.

3.Gi andre av sin erfaring med den andre hånden.

Vi ønsket et tilbud som kunne nå ut til et flertall av vår målgruppe, uansett hvor dårlige de måtte være. Uansett om de var innlagte på psykiatriske institusjoner eller av andre grunner periodevis var forhindret i aktiv deltagelse. Tilbudet skulle bygges opp på en slik måte at den svakeste fikk muligheten til å være en ekspert på vegne av seg selv der vedkommende var, ikke hvis hun var her. Med dette mener jeg at den enkelte skulle føle seg inkludert og tilhørende senteret enten hun hadde mulighet til å møte opp eller ikke. Med en medlemsorganisasjon, og dermed de prosedyrer for innmeldelse og forpliktelse til organisasjonens program dette innebærer, sto vi i fare for å ikke nå dem i vår målgruppe som opplevde seg som mest ressurssvake. Det er likevel viktig å presisere at en selvhjelpsorganisasjon godt kan være en medlemsorganisasjon, slik for eksempel Stödcentrum mot Incest i Sverige har valgt å organisere seg. Da vi startet opp i Oslo var vi imidlertid overbeviste om at bakgrunnen for de fleste kvinner som oppsøkte senteret ikke var et behov for å yte noe i første omgang. De var derimot i sterkt behov av å få noe uten gjenytelse: Bli gitt muligheten til å føle at de var verd denne oppmerksomheten kun på vegne av seg selv. Dette gjaldt de fleste blant målgruppen. Tatt i betraktning den incestutsattes opplevelse av å måtte stille kroppen til disposisjon for å oppnå f.eks. omsorg eller være verd noe for noen andre, var det viktig for oss å skape et tilbud som understreket at verdien lå i det kvinnen var, ikke det hun gjorde. SMI Oslo skulle være et "fristed" den enkelte kvinne kunne bruke i forhold til hvor hun var. Ønsket hun å sitte passivt uten noen form for deltagelse i en-tre-seks måneder, skulle hun være velkommen til det uten former for forventninger eller press. Mente hun det beste var å holde seg vekk fra senteret et halvt år, var det også helt ok. Ønsket hun i denne tiden å få støtte gjennom telefonkontakt, var hun på denne måten en "fullverdig" bruker. Senteret er til for henne, ikke avhengig av hennes innsats. Noe er ikke bedre enn noe annet når det dreier seg om flere personer som sammenlignes med hverandre. Alles erfaringer, tanker og følelser er like viktige. Hva som er viktig eller riktig er ikke kvantiteten eller kvaliteten av den enkeltes arbeid, men gjensidig respekt for den enkeltes prosess. Stiftelsen SMI-Oslo mener målsettingen om et ”fristed” best lar seg gjennomføre for et flertall av vår primære målgruppe, ved at organisasjonen er et alternativt supplement til det eksisterende hjelpeapparat, organisert og drevet av en fast stab av kvinner med incestbakgrunn og ikke en medlemsorganisasjon. Målet for en incestutsatt kvinne er ikke å glemme, ikke nødvendigvis å huske detaljer heller. Målet, slik jeg ser det, er å akseptere med sine følelser hvordan virkeligheten faktisk var og er. Dette innebærer smerte ikke bare i selve helingsprosessen. Helings prosessen må sees på som et sår som gis muligheten til å leges, men det forsvinner ikke. Den enkelte vil alltid risikere å møte nye utfordringer som fører til at såret går opp igjen. En del av helingsprosessen handler også om å akseptere dette faktum. Først når den enkelte har klart å akseptere dette, er det hun som har herredømme over sin smerte. Inntil dette skjer har smerten i større eller mindre grad herredømme over henne. Uansett hvor kvinnen er i denne utviklingen, skal SMI-Oslo være et sted der hun kan hente støtte i sin prosess.

Skal vi være en ressurs-organisasjon for vår primære målgruppe, må vi kunne møte dem der deres uttrykte behov ligger. Brukergruppen skal hele tiden være den sentrale. En måte å sikre dette på er å la brukerne med jevne mellomrom evaluere støttesenterets driftsprioriteringer ved hjelp av spørreundersøkelser.

Les mer …

”Hvem er vi? Hvilken identitet får vi? ” Av Marianne Lind

Et incestutsatt barn blir utsatt for overgrep 24 timer i døgnet hver dag. Ikke fordi overgrepene faktisk skjer kontinuerlig – kanskje blir det med denne ene gangen. Men fordi overgrepene HAR skjedd EN gang, så vet barnet ALDRI om eller når det skal skje igjen.

Vi som har vært utsatt for incest eller seksuelle overgrep av en tillitsperson, kaller dette den ordløse forbrytelse. Det var aldri noen som satte ord på det ubegripelige som skjedde. Det var ingen å gå til med de ordene du hadde. Så lenge ordene ikke finnes, kan ikke erfaringene få utløp. De blir sittende fast dypt inne – som en evig varselstrekant 24 timer i døgnet.

Som resultat begynner avmakt og maktesløshet å dominere. Når kilden til trygghet og beskyttelse også er kilden til misbruk og utrygghet, dannes et klima preget av angst. Kjærlighet og hat veves inn i hverandre og FORVIRRING kommer inn i barnets liv.

Hvorfor skjer dette med meg? Hvorfor gjør denne voksne dette mot meg?

Hva har jeg gjort som må tåle dette? Hva er det som er galt med meg? HVORFOR?? Forvirring skaper uttrygghet. Både barn og voksne søker svar for å komme ut av den uttryggheten som forvirring skaper. For barn er det en del av det å lære, en del av det å forstå og få erfaring – det å vokse opp. Barnehager, skole og voksne hjelper barn til å finne ordene – svarene – finne mening.

Men når svarene som du gies – de ordene du får – ikke stemmer med den virkeligheten du opplever…. Når det ikke finnes noen som setter ord på, som lytter eller forklarer….. Da må barnet søke svar på forvirringen hos seg selv; Hvorfor skjer dette?

Og i sin ensomme søken finner barnet svaret – i seg selv. Det må være noe med meg, noe i meg, noe jeg har gjort som gjør at jeg utsettes for dette.

Det må være fordi jeg er slem. Det må være fordi jeg er stygg. Det må være fordi jeg er dum. Det er MIN SKYLD!

Det er ikke et behagelig svar. Men det er allikevel så forferdelig mye bedre fordi --- det ER ET SVAR: videre er det et svar som gir mulighet til endring ”bare jeg blir snillere, bedre, flinkere eller penere kommer overgrepene til å opphøre – bare jeg forsøker hardt nok!!!” Det er også et svar som lett kan bekreftes av andre. Og det beste av alt – forvirringen forsvinner.

Det er fordi jeg er dum og slem – det er min skyld. Detblir ikke vanskelig å få bekreftet dette svaret. Det er fordi jeg er dårlig på skolen – det er min skyld. Det er fordi jeg ikke har noen venner – fordi jeg bare blir mobbet – det er min skyld. Det er fordi jeg ikke orker å spise opp maten min – det er min skyld. Det er fordi jeg tisser i sengen eller skriker i søvne – det er min skyld.

Og senere i pubertet og ungdomstid: Det er fordi jeg stjeler penger hjemme – det er min skyld. Det er fordi jeg drikker alkohol, bruker narkotika, ikke gjør lekser, skulker skolen, ikke kommer hjem når jeg skal – det er min skyld. Det er fordi jeg er seksuelt sammen med andre, fordi jeg gir blaffen i prevensjon, fordi jeg vet at dette egentlig er galt men ikke klarer å si nei eller la vær – det er min skyld.

DET ER MIN SKYLD – barnet gjør dette til en sannhet og fortsetter å bevise dette som en sannhet år etter år etter år. Og få er de protesterende voksne stemmer barnet eller ungdommen møter på denne destruksjonens vei mot sin voksne plass i samfunnet – snarere tvert i mot.

Men inn i voksenrollen kommer vi enten vi vil eller ikke – som en slags mutasjoner: redde sårete barn i voksne kropper – med solide masker som beskytter oss mot nærhet som sårer. Eller med proffe roller som beskytter mot kjærlighet som svikter. Og alltid med en evig betent byll som heter MISTRO. For vi har lært at ingenting er slik som det gir seg ut for å være.

Derfor; vær på vakt – teste, teste, teste alt og alle som kommer i min nærhet. TRYGGHET – eksisterer ikke, inntil det motsatte er bevist.