archive arrow-down arrow-left-circle arrow-right-big arrow-right-circle arrow-right bag bike board book chat circle-arrow-left contrast download human map-pointer minus open-in-browser phone photo play plus print search-big search-small share write zoom-in zoom-out

Informasjonssenter

Partnere - Når det ventede barn blir en trussel

Marianne Lind er utdannet vernepleier, kriminolog og gestaltterapeut. Hun er dessuten initiativtaker til SMI Oslo. 

Hun har holdt mange foredrag og gitt konsultasjoner til helsestasjoner om temaet svangerskap, fødsel og barsel for incestutsatte kvinner. Her hennes erfaringer:

Som naturlig er, ble jeg selv opptatt av problemer, tanker og utfordringer som dukker opp i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid da jeg selv kom i denne situasjonen. Midt i en terapeutisk utdannelse, med mange års egenterapi og som faglig leder ved SMI Oslo, var jeg overbevist om at svangerskapet skulle bli en god og trygg ventetid å gå inn i for meg. Jeg ble bokstavelig talt tatt på sengen av fysiske og psykiske reaksjoner som snek seg inn og begynte å dominere hverdagen min. Og midt i det hele opplevde jeg min situasjon som maktesløs.

Jeg har etter hvert hatt mange samtaler med andre kvinner i samme situasjon. Jeg har også vært en del ute og undervist jordmødre. Jeg er blitt mer og mer sikker på at alt det som skjedde med meg av tanker, følelser og kroppslige reaksjoner ikke er spesielt for akkurat meg, men har mye å gjøre med den kjensgjerning at jeg har vært utsatt for incest. Denne artikkelen er et forsøk på å dele noen av de konklusjonene jeg er kommet frem til.

Å være utsatt for incest handler for mange kvinner om å bli fratatt muligheten til å følge utviklingen av egen kropp fra barn til kvinne på en nær og trygg måte. Puberteten, kvinnekroppen som former seg og seksuell utvikling blir en trussel - noe jenta ikke vil være ved. Eller noe som blir fratatt henne av overgripers hender før hun selv rekker å forstå hva som skjer. Resultatet er et fremmedgjort forhold til egen kropp. For mange gir det seg utslag i spiseproblemer, selv-skading, manglende evne til å registrere og sette ord på fysiske ulike opplevelser som nytelse, smerte, sult, trøtthet etc. Denne type overlevelsesstrategi gav jenta mulighet til å mestre fysisk og psykisk smerte i den tiden de seksuelle overgrepene pågikk. Senere har den hjulpet kvinnen til å bære med seg minnene uten å føle at hun mister kontrollen over livet sitt.

"Når ingen rom er trygge" het en av de første dokumentarene om incest på norsk fjernsyn. Den kunne like gjerne hett "å bli fratatt kontrollen over eget liv". Mye energi går med til å gjenvinne denne kontrollen etter hvert som kvinnen blir voksen. I mange av livets situasjoner blir hun ekspert på å opprettholde denne kontrollen..... inntil hun blir gravid. I denne sammenheng er det viktig å si at mange incestutsatte kvinner opplever en flott graviditet, en fin fødsel og en god barseltid. Noen forteller at det er den beste tiden de har hatt. Dessverre er det også alt for mange som opplever nettopp denne tiden som et nytt og uforståelig traume. De fleste setter ikke ord på denne tunge tiden overfor noen. De bærer sin tunge bør alene og bebreider seg selv for at de føler som de gjør.

Svangerskap og fødsel er blitt karakterisert som en utviklingskrise, en periode i livet der kvinner generelt har et svakere forsvar. Uansett hvor ønsket, planlagt, etterlengtet og velkomment barnet er, kan denne uventede bristen i forsvarsverket ødelegge for en positiv opplevelse av svangerskap og fødsel.

Ventetiden - de ni månedene det tar for både mor og barn å komme frem til fødselsøyeblikket kan være en uvanlig hard byrde for mange. Et faktum er kroppen som med sikkerhet, og utenfor kvinnens mulighet til medbestemmelse og kontroll, langsomt endrer form. Nye deler av den blir mer synlige - andre forsvinner nesten. Bevisstheten om og opplevelsen av kroppen blir en annen. Opplevelsen av smerte, nytelse, opphisselse, bevegelsesfrihet og utseende endres. Bevisstheten om hvor sårbar kvinnen og kroppen hennes er i denne situasjonen trer kanskje frem. Alt dette vanskelige, som kvinnen til nå har hatt kontroll over, tar plutselig styringen over henne. 

Mange gravide opplever at de får et annet forhold til tid. Hun lever på en måte både i fortiden, nåtiden og frem-tiden. Samtidig er kvinnen spesielt sårbar under og etter en fødsel. Hun er mer åpen for sine følelser og reaksjoner. Svangerskapet, det faktum at kvinnen selv skal føde et barn og bli mor, gjør at hun vender blikket fremover for å skue egne og barnets muligheter. Det kan være en hard prøvelse for den som aldri har våget å tro på fremtiden. Samtidig får svanger-skapet henne til å se bakover i tid, mot sin egen barndom. Der lurer kanskje flere minner enn hun kunne ønske: overgrep, ydmykelser, svik, angst og bevisstheten om at hun er overlatt og hjelpeløs i overgripers vold. Forhold hun hadde gjemt, eller fortrengt, kan plutselig dukke opp til overflaten. 

Det er da angsten kommer; angsten for kroppen som plutselig lever sitt eget liv og gjør som den selv vil, angsten for å overlate sitt nakne underliv i andres hender, angsten for å miste den livsviktige kontrollen ved å be-svime, bli hysterisk av for mye smerte, bli gal av nye overgrep som kommer frem i erindringen. Like vanskelig kan angsten for fremtiden være: tenk om incest er arvelig - tenk om jeg blir en overgriper eller barnets far blir det, tenk om min overgriper kommer til-bake og forgriper seg på mitt barn også, tenk om mitt barn skal måtte leve med den samme smerten som meg. Dette orker jeg ikke - dette klarer jeg ikke, ingen rom er trygge - min kontroll over min kropp, mitt liv smuldrer bort. Hvem kan jeg gå til - hvem kan jeg snakke med - hvem kan hjelpe???

 

Når angsten tar overhånd:

Angst er for så vidt en del av livet, alle opplever det mer eller mindre, oftere eller sjeldnere. Men for noen fyller angsten hele livet. For å beskytte seg mot angst utvikler den incestutsatte ulike forsvarsstrategier. Et svangerskap kan rive ned dette forsvarsverket, eller i det minste røske hardt i det. Et svangerskap der angsten begynner å dominere kan også grave frem gamle velbrukte forsvarsverk som tidligere fungerte: Jeg kan fjerne meg fra det som skjer, jeg later som om jeg ikke er gravid. Jeg kan ruse meg, jeg kan selvskade meg, jeg kan spise veldig mye eller ingenting. Jeg kan dissosiere, dvs. bryte kontakten med egen kropp. Konsekvensene kan bli som for Elisabeth. Hun er 27 år og gravid for tredje gang. To ganger før har hun opplevd helvetet ved at fortid og nåtid rotes sammen. Hun er fjern og deprimert. Hun føler seg låst og fanget. Kontakten med egen kropp og fosteret er nesten ikke til stede - det gryende livet blir et truende fremmedelement. Hun er redd for å føde et misfoster eller en demon. Noe fint kan umulig komme ut av hennes kropp etter alt det skambelagte den er blitt utsatt for. Kanskje er det ikke så rart hun har angst for egne følelser for barnet.

Torill, 29 år, er førstegangsfødende og forteller en liknende historie: Hun er i 9. måned når hun kommer. Hun er redd for å bli berørt nedentil av andre og har klart å holde seg unna både leger og underlivsundersøkelser. Nå, et par uker før fødselen, har det plutselig gått opp for henne hvilken situasjon hun er i og hun har panikk for fødselen. Hun forteller at hun er redd barnet ikke er hennes. Hun er redd det kommer ut en demon; hennes over-griper. Dette fosteret har ingen ting med henne å gjøre. Hun har ingen bevissthet om at hun har ventet og gjort seg rede i ni måneder. Nå er hun fanget. Det er ingen vei tilbake og hun har panikk. 

Disse historiene er ikke spesielle. I underkant av halvparten av de kvinnene jeg har snakket med eller fulgt gjennom svangerskapet, har fortalt om angst for at det kommende barnet på en eller annen måte har likhetstrekk med overgriper. Den samme åpning over-griper trengte inn i, skal barnet nå trenge ut av. Hun har hørt og lest at det skal skje med smerte - den samme smerten hun opplevde den gang. Incestutsatte kvinner har ofte en høy smerteterskel. Det er sjelden kvinnene forteller at de er redde for smerter. Men hva smertene derimot kan forårsake, kan sette dem i panikk.

Anna, 25 år, er annen gangs fødende i 7. mnd. Hun forteller at hun har fødselsangst og begynnende depresjon. Tanken på kraftige smerter er et av de store spøkelsene. Smertene kan føre til at hun mister kontroll. Da blir hun tvunget til å stole på andre mennesker. Hun blir overlatt til dem. Smerter kan føre til at hun får Epidural. Med epidural mister hun definitivt kontroll-en over kroppen sin. Hun er også redd for å bli liggende i klassisk føde-stilling. Da føler hun seg ekstra blott-stilt overfor andre. Hun har liten over-sikt selv og få muligheter til å beskytte seg. 

Anna forteller også at ved forrige fødsel ville livmormunnen ikke åpne seg, noe som gjorde at fødselen ble usedvanlig lang med stadig sterkere smerter. Dette at livmormunnen ikke åpner seg på tross av geleer, drypp og et overtidig svangerskap, er noe mange kvinner forteller om. For flere av dem ble konklusjonen akutt keisersnitt etter mange timers kamp med smertene. Dette ble nok et inngrep kvinnen ikke selv hadde herredømme over eller aktivt valgte. For flere ble det også nok et bevis på deres annerledeshet - heller ikke dette klarer de som andre. 

Hvor mye vet vi i dag om psykologiske faktorer som gir konkrete fysiske utslag? En stor prosentdel av kvinnene forteller om kronisk sykdom under svangerskapet. Dette er gjerne forskjellige typer virus- eller betennelsessykdommer. Hvor mye blir immunforsvaret påvirket av det enorme psykiske presset mange incestutsatte gravide kvinner opplever at de er i? Det samme gjelder bekkenløsning, der mye tyder på at incestutsatte kvinner er overrepresenterte.

Margrete og Linda er i førtiårene. De er i slutten av svangerskapet, har vært kronisk syke det meste av tiden og har etterhvert utviklet en stadig dypere depresjon. Linda er redd for å miste eller bli fratatt kontroll. I tillegg er hun redd for at personalet ikke vil tåle hennes psykiske smerte hvis den skulle komme til uttrykk. Margrete er redd for fødselen der hun naken og hjelpeløs blir blottstilt overfor andre mennesker. I tillegg er hun redd for hvilke følelser hun får for barnet og at hun skal føle lyst ved å amme. Selv ble hun misbrukt seksuelt av sin far og hun er livredd for at han skal dukke opp på sykehuset. Syv måneder med dette psykiske presset er kanskje en forklaring på hennes kroniske sykdom, som for øvrig forsvant et par dager etter fødselen.

Min erfaring, som jeg også prøver å vise med eksemplene, er at kvinnene i stor grad kan formulere hva de er redde for om de bare får mulighet til det. Eksemplene er hentet fra incestutsatte gravide kvinner som tok kontakt med Støttesenter mot Incest - Oslo under svangerskapet, etter at vi hadde gått ut med et tilbud om oppfølgende samtaler under barselperioden. I ettertid kunne vi oppsummere at samtalene hadde vært til stor hjelp for kvinnene.

De fleste kvinnene fikk over-grepene klarere for seg i løpet av tiden de gikk gravide. De følte at de mistet kontrollen over seg selv siden kroppen forandret seg uten at det kunne kontrolleres. Mange følte seg invadert. De hadde igjen følelsen av å bruke kroppen sin til fordel for en annen person. Som det framgår av eksemplene, var mange redde for fysiske undersøkelser før fødselen og smerter i forbindelse med fødselen. Det var ikke smertene i seg selv som skremte dem. Men flere av dem som hadde født tidligere kunne fortelle at smertene under fødselen var identiske med smertene under overgrepet. Som konsekvens ble fødselen som et nytt overgrep, noe de nå gruet seg voldsomt til å måtte oppleve på nytt.

 

Barseltiden - tid for depresjon og isolasjon:

Som det går frem av eksemplene over, er det mange av kvinnene som trekker frem redselen for tiden etter fødselen. Dette er på mange måter den mest sårbare tiden for kvinnen. Ventetiden er over, fødselen er over og dette lille nye mennesket som har forvoldt så mye fysisk og psykisk smerte er hennes ansvar helt alene. Hennes forsvars-verker er naturlig svekket etter graviditet og fødsel. Hun er sårbar og forvirret. Opplevelsen av å være annerledes vokser: Hun får ikke til å være glad i barnet, det er noe galt med henne. Hun klarer ikke amme, det er noe galt med henne. Hun gråter hele tiden og klarer ikke stelle sitt eget barn, det er noe galt med henne. Besøkende og pleiere kommer med lykkeønskninger og forsikringer om at alt er normalt. Men de ser ikke henne slik hun opplever sin virkelighet. Det er ingen der til å lytte, trøste og forklare. Forventningene rundt henne er at hun skal være en lykkelig og stolt mor. Også her har hun mislykkes. Hun er annerledes. Det må være noe galt med henne. Hun gjemmer seg unna folk, isolerer seg uten at noen reagerer. Det blir forklart som naturlig mor-barn symbiose. De aller fleste kvinnene jeg snakket med sank inn i depresjon. I den grad situasjonen ble registrert hos andre, ble den normalisert som helt naturlig ammetåke.

 

Det nytter å gjøre noe:

Jo tidligere kvinnene tok kontakt for å sette ord på tanker, følelser og angst, jo lettere ble tiden for henne. Jo mer hun kunne sette ord på, jo lettere var det også å forberede seg. Mange av kvinnene hadde dårlig kjennskap til hva som faktisk skjer under en fødsel og hva som kan skje. Dette gir ekstra god gro-bunn for angstfylte fantasier. De aller fleste kvinnene hadde liten kjennskap til og kontakt med egen kropp. Dette førte til at tilliten deres til hva egen kropp faktisk kan utrette var dårlig. Samtalene gikk med til ren kunnskapsformidling. Jo mer kunnskap om det som kommer - jo mindre angst. For alle som fikk anledning til det, var det å bli kjent med avdelingen og føde-stuen, hvilke muligheter og alternativer som fantes, med på å skape trygghet. Jo større trygghet som etableres, jo mer reduseres angsten. Det å få hjelp til å skrive et brev som ble lagt ved journalen var viktig for mange av kvinnene. Men dette var noe som tok lang tid. Først måtte tilliten etableres. Kvinnen måtte oppleve at det var åpning for å snakke om sine redsler, spørre og få konkrete svar. Hun trengte også tid til refleksjon for å forstå og sette ord på hva hun var redd for.

En viktig del av samtalene var likevel å planlegge tiden etter fødselen, i barselavdelingen og hjemme. Å få lov til å sette ord på de skrekkeligste fantasier til noen som lytter i stedet for å ta avstand, kunne gjøre det mulig for henne å plukke fra hverandre fantasiene. Tanker rundt negative, hatefulle følelser overfor eget barn er vonde å sette ord på. Det samme er redselen for å føde en jente og ikke kunne beskytte henne mot overgrep. Eller enda verre - å selv bli overgriper overfor eget barn. Det finnes fremdeles en del myter som gjør livet unødvendig tungt for disse kvinnene. En av dem er at en god mor ammer sine barn. En incestutsatt kvinne som opplever at den type intim kontakt med sitt barn forveksles med seksuelle overgrep, er en bedre mor om hun finner gode alternativer. Det kan være med på å forhindre at hun låser seg fast i selvbebreidelser og angst, eller at hun fjerner seg følelsesmessig fra barnet som beskyttelse.

Det beste som kan skje incestutsatte gravide kvinner er at det blir større åpenhet rundt tema. Om helsepersonell har kunnskap og trygghet til å ta imot historien, er det lettere for kvinnen å komme med den. Om helsepersonell kjenner til hvordan disse kvinnene kan reagere, har de en unik mulighet til å forberede kvinnen.

Om incestutsatte gravide kvinner fikk tilbud om tett oppfølging fra tidlig i svangerskapet, får de kanskje den ekstra støtten og hjelpen som skal til for å få en god fødselsopplevelse. Og møtes i gruppe med andre i samme situasjon ville være en egen støtte til å sette ord på forvirring og angst. Like viktig er det at kvinnen får lov til å ha så mye kontroll over selve fødselen som mulig. Dette krever grundig individuell planlegging i tillegg til en kontinuerlig informasjon i forkant av hva som skjer. At også nøye plan-legging av barseltiden gjøres grundig på forhånd er viktig å ta med seg i et helhetlig tilbud. Kvinnen bør også få mulighet til oppfølging opptil et halvt år etter fødselen.

Kanskje er det ikke så mye eller grensesprengende som skal til for å hjelpe og støtte gravide incestutsatte kvinner i denne vanskelige livssituasjonen. Viktigst av alt er det at noen våger å se, våger å lytte, våger å ta imot det som kommer og fremdeles være til stede. At vi nå fokuserer på temaet viser at vi er på vei.

 

Oslo 24.10.00

Marianne Lind