Konfrontasjonen

av Frode

14. oktober. To dager før min 42-års dag.

Våkna tidlig etter å ha jobbet på natta, kanskje jeg hadde sovet et par timer. Jeg sto opp, gikk ned i første etasje og kjente at jeg skalv i kroppen. Jeg lagde meg en kopp kaffe og rulla en røyk. Gikk ut på verandaen og kjente på sola mens jeg tok et drag av rullingsen. Den smakte ikke like godt som den pleier å gjøre. Det gjorde ikke kaffen heller. Hadde vondt i magen og beina var som gelé. Jeg hadde visst det med meg selv en stund at nå kommer det til å toppe seg. Var så sliten i hodet av å ikke kunne fortelle alle om hemmeligheten min. Skjønt, jeg hadde fortalt det til min kone og min søster. Jeg ville egentlig at alle skulle få vite det. Alle mine venner, alle i min familie. Alle skulle få vite hva slags svin min stefar hadde vært.

Kanskje de da ville skjønne hvorfor ting har vært som det har vært i oppveksten min. Hvorfor skolegang gikk til hælvete og hvorfor jeg kjørte i fylla. Hvorfor jeg sloss og var mye sint. Hvorfor hele livet mitt egentlig var festet bort. Jeg satte meg i bilen og kjørte de få kilometerne opp til min stefar. I dag er dagen. Dagen jeg visste måtte komme. I dag skal jeg konfrontere min overgriper.

«I dag er dagen. Dagen jeg visste måtte komme. I dag skal jeg konfrontere min overgriper.»

Jeg var ikke gammel når det første overgrepet skjedde. Kanskje fire eller fem år. Fatter, som jeg alltid har kalt ham, hadde tatt meg med til helsestasjonen for en helt vanlig kontroll. Jeg kan huske at jeg ble veid og målt, at helsesøster kjente på testiklene mine og om jeg hadde trang forhud. Dette husker jeg godt for ingen hadde jo tatt på meg sånn før. Da kontrollen var over, dro vi hjem igjen. Hjemme ville fatter at jeg skulle bli med ham inn på soverommet. Han hadde jobbet nattevakt og var trøtt. Jeg pleide å bli med ham inn i senga for å sove de dagene jeg av en eller annen grunn ikke var i barnehagen. Denne dagen la han seg ikke ned med en gang slik han pleide. Vi lekte i senga, tror det var putekrig. Plutselig ville han at jeg skulle kle av meg, så skulle han late som om han var helsesøster.

«Nå gjør jeg sånn som hun dama gjorde i stad», husker jeg han sa. Så begynte han å beføle meg. Både på testiklene og på tissen min. Jeg husker han sa at «her er jo alt i orden», mens han dro forhuden min fram og tilbake. Om det skjedde noe mer i senga den dagen, det vet jeg ikke.

Akkurat denne episoden sitter som klistret i minnet mitt. Jeg kjenner at jeg blir forbanna når jeg tenker på denne dagen, jeg var jo ikke stort eldre enn det datteren min er nå. Det er meg ubegripelig at noen vil skade et barn på den måten. Slik fortsatte det opp igjennom årene fram til konfirmasjonsalder. Overgrep hjemme, på hytta, på ferier. Jeg husker at jeg ville si «nei», men da visste jeg at han ville bli sint og sur og gjøre resten av dagen og dagen derpå utrivelig for meg og resten av familien. Han var lunefull og man visste sjelden hvilket humør han var i. Juling var noe man kunne regne med hvis man gjorde noe «uskyldig moro» som barn. Jeg kan huske slag i fjeset som jeg opplevde som urettferdige. Urettferdige? Man skal jo ikke slå barn! Brøling og banning. Husker han ofte skreik ut i sinne at han skulle selge «hele dritten» som han kalte det. Eller at han skulle hente hagla og gå ut i skauen for å gjøre det slutt.

All denne psykiske terroren og alle overgrepene jeg ble utsatt for satte sine spor. Jeg hadde mye problemer på skolen med konsentrasjonsvansker og ulydighet. Ga for det meste faen i alt. På ungdomskolen var det verst. Jeg hadde mange venner, men ga totalt f i undervisning og lærere. Startet tidlig med å røyke og startet tidlig med drikking. Ble bedt med på det som var og trivdes med det. Men når jeg ble full så ble jeg også veldig hissig og sint. Skulle alltid bråke med alt og alle. En slåsskamp hvor jeg enten ga juling eller fikk juling var bare moro.

«Jeg var så heldig å møte verdens beste jente da jeg var 23 år. Hun hadde sine problemer og jeg hadde mine.»

Og dette bunner jo i at jeg alltid har vært veldig sint på meg selv. Sint fordi jeg ikke turte å si nei. Sint fordi jeg ikke turte å stå opp for meg selv. Sint fordi ingen så hva som skjedde. Dette har endt med mange uheldige episoder opp i gjennom årene. Slåssing, kjøring i fylla og selvskading.

Jeg var så heldig å møte verdens beste jente da jeg var 23 år. Hun hadde sine problemer og jeg hadde mine. Vi har holdt sammen og vi har hjulpet hverandre i snart 20 år og jeg er fortsatt like glad i henne. Vi har et stort hus, gjeld, og to vakre barn som betyr absolutt alt.

Når barna ble født ble det mindre drikking og mindre virkelighetsflukt. Barn og fyll hører ikke sammen. Derfor har fortida innhenta meg så veldig. De siste fem-seks årene har vært veldig slitsomme. Lite søvn, mareritt og lite tilstedeværelse. Har ei hytte som jeg har reist mye til alene. Og jeg har alltid hatt dårlig samvittighet når jeg har reist. Dårlig samvittighet for dem som sitter igjen hjemme. Kone og to barn. Familien min som jeg elsker over alt på denne jord. Familien som jeg hadde gått i døden for.

Jentungen spurte sist jeg dro om hun og brodern kunne få reisegave når jeg kom tilbake. «Seffern skal dere få det» sier jeg i håp om å få litt bedre samvittighet. De gangene jeg dro opp dit før konfrontasjonen, var det fullstendig kaos i hodet mitt. Prøvde å være den dagligdagse, men tenkte kun på fortiden og barndommen min hele tiden. Prøvde å late som om alt var bra da min kjære spurte om jeg hadde fått sove, om jeg hadde det bra inne i meg, om jeg var lei meg. Men det er slitsomt å spille skuespill; noe jeg har gjort hele mitt liv og etterhvert ville jeg bare flykte.

Så da dro jeg opp på hytta og drakk meg ned et døgn eller to for så å dra hjem igjen. Begynte å skrive om min oppvekst når jeg var der. Skrev om alle overgrepene som jeg kunne huske. Alle slagene og all julingen. Og den psykiske terroren. Etterhvert skjønte jeg med meg selv at dette var noe jeg satt og skrev til overgriperen. Dette måtte jeg levere til fatter, min overgriper.

«Fuck»

14. oktober. Jeg svingte inn på gårdsplassen til fatter. Parkerte bilen og ble sittende. Kjente etter med skjelvende hender om brevet fortsatt lå i baklomma. Skal, skal ikke. Ble plutselig dvelende om jeg skulle gjøre det. Følte meg liten og redd. Ja, som et barn igjen. Men jeg visste med meg selv at det var nå eller aldri. Gikk ut av bilen, opp trappa og ringte på. Hørte at han etterhvert kom gående i gangen og så lukket han opp døren.

«Jasså, er det deg? Lenge siden. Du får komme rundt og ut på verandaen, vi sitter der og drikker kaffe.»

«Fuck» tenkte jeg, han har besøk. Leieboeren satt der da jeg kom ut på verandaen. Jeg måtte bli skuespiller igjen og prate om løst og fast. Late som om alt var bra. Tiden leieboeren satt der ble lang. Skal han ikke gå ned til seg selv snart? Jeg hadde nå kun et mål for øyet, brevet skulle leveres! Heldigvis gikk leieboeren etter en times tid, og nå var det kun meg og fatter som satt der. «Fælt å han prater», sa fatter. «Vær glad du får besøk du», husker jeg at jeg tenkte.

«Ja, hvordan går det» sier han etter å ha pratet i en halvtime om seg og sitt og alt han burde ha gjort med huset. «Nei, ikke noe særlig» svarte jeg. «Jeg er i ferd med å falle sammen». «Javel, hvorfor det?» Så greip jeg tak i brevet jeg hadde i baklomma. «På grunn av dette» sa jeg, og la det på bordet. Jeg tror han skjønte med en gang hva det gjaldt, før han lente seg fram og åpna brevet. Tiden han brukte på å lese det føltes som en evighet. Tusen tanker gikk gjennom hodet mitt mens jeg satt der. Hva kommer han til å gjøre? Hva kommer han til å si? Jeg hørte ham trekke pusten dypt før han la brevet fra seg. Akkurat som han ga opp alt og skjønte at dette var siste gang jeg kom på besøk. Det var musestille. Ingen av oss sa noe. Jeg kjente at hele kroppen min skalv. Dette hadde jeg tenkt på i mange år, og nå var det gjort.

«Skal du ikke si noe?», spurte jeg lavt. «Hva skal jeg si», svarte han før han sier, «fikk du SÅ mye juling da?», mens han titter alle andre plasser enn på meg. Han hadde tydeligvis ikke bitt seg merke i alle overgrepene jeg skrev om, eller den psykiske terroren. «Ja, det vil jeg kunne påstå» sa jeg før jeg fortalte om hvordan alt hadde påvirket meg. Utdannelsen, konsentrasjonsvanskene, aggresjonen, drikkingen. Han sa aldri noe mer. Jeg reiste meg opp, sa takk for kaffen og gikk. Kjente at tårene presset på når jeg gikk ned verandatrappa og bort til bilen. Nå skalv jeg så mye at jeg omtrent ikke fikk nøkkelen inn i tenningslåsen. Et par hundre meter nede i veien så måtte jeg svinge bilen inn til siden og bare slippe alt løs. Ble sittende lenge å gråte. En blanding av lettelse, sorg, seier og tap. Visste ikke hva jeg skulle føle eller hvorfor jeg gråt som jeg gjorde. Nå var det jo endelig gjort! Jeg burde jo være glad! Glad og stolt for at jeg endelig hadde stått opp for meg selv!

«Jeg føler også at jeg har blitt en bedre pappa.»

Men jeg gjorde ikke det. Jeg var helt tom. Helt tom for energi og følelser. I en slags tåketilstand fikk jeg etterhvert kjørt hjem og pakket sekken min før jeg dro opp til hytta. Ringte min kone når jeg var kommet halvveis og bablet et eller annet om at nå hadde jeg konfrontert fatter og nå måtte jeg ha et døgn eller to alene på hytta. Dro innom butikken og vinmonopolet, opp i skogen, låste hyttedøra og drakk meg ned. Døgnet jeg var der oppe husker jeg ikke spesielt mye av. Ville bare bort. Bort fra alle tankene. Drakk så mye at jeg begynte å fable for meg selv at jeg skulle ta livet av meg. Tror jeg var så langt nede som et menneske kan komme. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg var det. Var det av lettelse så burde det jo vært omvendt? Var det av empati for fatter? Det sleit jeg veldig mye med i ettertid

Etter dette døgnet dro jeg hjem og ble sykemeldt. Fortalte mange av mine venner og familie om oppveksten og konfrontasjonen. Fikk overveldende støtte fra absolutt alle. Min kone ringte SMI og hørte om mulighetene for meg til å komme dit. Kom inn til enesamtaler og etterhvert mannsgruppe. En gruppe jeg fortsatt går i. Er veldig stor hjelp og trøst i å prate med andre menn som også har blitt utsatt. Hvordan man har taklet barndommen og hvordan man nå takler hverdagen. Jeg føler et samhold der som jeg ikke har følt noen plass tidligere. Man kjenner seg likeverdig og respektert. Noen av gutta har jeg til og med kontakt med utenom senteret. Gode kamerater som man kan ta en øl sammen med, eller ringe hvis man er litt deppa en dag.

Jeg er veldig glad for at jeg tok skrittet med å konfrontere min overgriper. Nå går dagene bedre, jeg er mye lettere til sinns etter å ha åpnet opp om minhistorie. Jeg håper jeg har blitt en bedre kjæreste og ektemann, både med å kommunisere med min vakre fru når jeg har en dårlig dag, og med å spørre om hvordan hun har det.

Jeg føler også at jeg har blitt en bedre pappa. Jeg er mer med barna og jeg gleder meg hver dag jeg henter de i skole og barnehage. Jeg håper og tror at barna mine også merker forskjellen. Forskjellen fra før og etter konfrontasjonen.

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Ikke Stikka, desember 2017. 

Start typing and press Enter to search

Shopping Cart